Dagens Litauen blir nok av mange sett på som et heller unnselig lite land i ytterkanten av Europa, men på 1300-tallet var Litauen det største landet på kontinentet, og dagens Hviterussland, Ukraina samt deler av Polen og Russland var områder underlagt Storhertugdømmet Litauen. I 1569 dannet Polen og Litauen en ny stat, Det polsk-litauiske samveldet. Samveldet varte i over to hundreår, fram til nabolandene begynte å trekke store deler av samveldets landområder ut av unionen, samt at det russiske keiserdømmet overtok størstedelen av Litauens territorium. Etter første verdenskrig erklærte Litauen seg uavhengig, og landet ble på ny opprettet som en suveren stat. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944 trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen, men de siste sovjetiske troppene forlot ikke landet før i august 1993.

Det mest opplagte turistmålet i Litauen er hovedstaden som ligger langt inn i landet. Det kan synes merkelig at hovedstaden ikke ligger ved havet, men det har sin bakgrunn i at Vilnius engang var hovedstaden i et rike som strakk seg langt lengre øst. Byen har ligget ved breddene til elven Neris siden middelalderen, og har alltid vært en mulitkulturell by, med en befolkning sammensatt av litauere og andre folkeslag fra områdene rundt. Den nyere delen av byen var preget av trist og grå østblokk-arkitektur, men fikk et ansiktsløft etter frigjøringen i 1991, og minner i dag mer om en moderne, vest-europeisk storby. Vilnuis' gamleby pleide å være befolket av jøder, men etter at 80.000 jøder ble deportert under den andre verdenskrig, og ikke så veldig mange av dem kom tilbake, er det jødiske særpreget strekt utvannet. Gamlebyen er i midlertidig en av øst-europas største med bygninger i mange stilarter, og er preget av trange, krokete gater og hyggelige gårdsplasser.

Av steder verdt et besøk er byens katedral. Den er bygget på et sted der hedenske guder ble tilbedt i førkristen tid, og flere katedraler har stått på samme sted, men de har vekselvis brent ned, blitt bygd opp igjen, brent ned igjen, bygd opp igjen og utvidet, ødelagt av krig, bygd opp igjen osv. I dag har katedralen en neoklassisk stil, og innvendig har den flotte fresker. Man kan også få en omvisning i katakombene.

Et annet vakkert kirkebygg er Sankt Annas kirke. Det er ikke store kirken, men sies å være den vakreste kirken i Litauen, og er et flott eksempel på gotisk arkitektur. Det sies at Napoleon også var imponert over den lille kirken, og spøkte med at han ville sette den på håndflaten sin og bære den hjem.

Uzupisdistriktet er en del av Vilnius som ikke er ulik fristaten Christiania i København. Distriktet er ikke like godt restarert som resten av byen, og her vanker kunstnere, husokkupanter og fylliker. I 1998 erklærte innbyggerne distriktet for en selvstendig republikk, med egen president, nasjonalsang, flagg og grunnlov. Dette er et morosomt sted å besøke 1. april, da man får stemplet passet sitt i "grensekontrollen", og hele distriktet er en eneste stor gatefest.

Har man lyst til å slappe av og skjemme seg litt bort, man kan ta en tur til byen Druskininkai, som er kjent for sine mange spa-hoteller. Her kan man bade i mineralvann og nyte godgjørende søle, og ta livet med ro.

Byen Šiauliai er i seg selv ikke verd et besøk, men likevel tiltrekker byen seg mange turister og pilgrimmer. Grunnen til det finner man utenfor byen, der en høyde gjennom flere hundre år etterhvert har blitt dekket med tusenvis av kors. Litauen har vært okkupert i flere omganger gjennom årenes løp, og dette har igjen ført til opprør. Når folk har dødd i disse konfliktene, og familien ikke har hatt et legeme å begrave, har man i stedet kommet til denne høyden og plantet et kors der. I 1961, 1973 og 1975 ble høyden rensket for kors og dekket med søppel for å forhindre videre bruk, men til ingen nytte - folk strømmet til fra hele landet for å sette nye kors der. Stedet har derfor også blitt et symbol for litauisk nasjonalisme og motstand, og er et spektakulært skue, uansett årstid. Du kan lese mer om dette under Riisnæs' reisemål.

Ellers er det Litauens kystlinje med flotte strender som er den store attraksjonen for turister. Helt i nord ligger byen Palanga. Stranden er flott, men den er ofte veldig full. Her ligger også en botanisk hage, og like ved siden av et museum for rav. Rav er forøvrig en fin souvernir å kjøpe i Palanga, og det finnes nok av gullsmeder som vil selge deg alt fra billig jukserav, til smykker med rav av ypperste kvalitet.

Sør for Palanga ligger byen Klaipeda. Denne delen av Litauen har vært en del av Prøyssen, har blitt invadert av Sverige og Russland, var fristat for et kort øyeblikk før den ble annektert av Litauen, og ble en del av Nazi-Tyskland før den igjen ble en del av Litauen, og ble deretter innlemmet i Sovietunionen sammen med resten av Litauen. Klaipeda er forøvrig en inngangsport til det kuriske neset: lange sanddyner som strekker seg 99 km langs Litauens kyst, og som er de største skiftende sandynene i Europa. De største sanddynene blir 60 m høye, men man har gjenplantet barskog for å hindre at neset forsvinner helt gjennom erosjon.

Ute på selve neset ligger byen Neringa med østersjøen på vestsiden og den kuriske lagune på østsiden. Byen ble etablert i 1961, da tettstedene Juodkrantė, Pervalka, Preila, og Nida slo seg sammen. Her råder en mye roligere atmosfære enn Klaipeda, og tiltrekker seg barnefamilier, eldre og de mer bemidlede som er ute etter å slappe av.