Ho Chi Minh-byen (vietnamesisk: Thành Phố Hồ Chí Minh), tidligere Saigon (vietnamesisk Sài Gòn; brukes fortsatt av vietnamesere i dagligtale) er Vietnams største by, med ca. 5,4 millioner innbyggere. Den ligger ved vestbredden av Saigonelven. Byen var hovedstad i Sør-Vietnam fra 1954 til 1975, og i Republikken Sør-Vietnam fra 1975 til 1976. Den har siden vært administrert som en provins.

Navnet Saigon. Bakgrunnen for navnet Saigon er noe uklar. Kanskje ligger det noe kinesisk bak; den kinesiske tilpassingen av navnet betyr "Vestpalasset". Men ifølge en annen hypotese er navnet Saigon utviklet fra det kambodjanske ordet Prei Nokor ("byen i kapokskogen") - og tross alt var det slett ikke noe palass i området rundt år 1700. Navnet Saigon ble første gang brukt offisielt i 1698. Men navnet Saigon slo ikke helt gjennom da; det fikk konkurrere side om side med navnet som Nguyen-dynastiet foretrakk, Gia Dinh (opprinnelig navnet på citadellet i byen). Det er bare siden 1859 at Saigon ble det enerådende navnet.

Nytt navn. Byen ble etter nordvietnamesernes seier hovedstad for den provisoriske republikken Sør-Vietnam, som styrte den sørlige delen av landet inntil nord og sør ble forent 2. juli 1976. Hanoi ble da hovedstad for hele landet.
Byens navn ble straks endret til Ho Chi Minh-byen til minne om Ho Chi Minh, som kommunistene anser som den sosialistiske republikkens landsfader. En av bydelene, Distrikt 1, heter fortsatt Saigon. Navnet Saigon blir fortsatt brukt i dagligtale, og blant motstandere av det kommunistiske regimet holder man spesielt hardt på dette.

Demografi . Flertallet av befolkningen er enten vietnamesere (kinh) eller utenlandskinesere (Hoa). Det er også betydelige grupper av vietnamesiske minoritetsfolk i byen. Kineserne er spesielt tallrike i distriktet Cholon, som regnes som en Chinatown.

Turisme. Siden 1990 har Ho Chi Minh-byen stått for mellom 28 og 35 prosent av Vietnames samlede inntekter fra turisme. Byen mottar et stadig stigende antall turister fra utlandet, opp fra 180.000 i 1990 til millioner nå, noe som utgjør over halvparten av alle turister til landet.

Kommunikasjon .

Flyforbindelse . Ho Chi Minh-byen betjenes av den store flyplassen Tân Sơn Nhất (den tidligere flybasen fra Vietnamkrigen) som ligger noe nord for bykjernen. Det offisielle navnet Ho Chi Minh internasjonale lufthavn har i liten grad slått gjennom. Hertil er det enkelte direkte flyruter fra Europa, og en rekke direkteforbindelser til alle de største byene i Sørøst- og Østasia. Det er også gode flyforbindelser til alle Vietnams viktigere byer.

Togforbindelser til områdene nord for Ho Chi Minh-byen er gode. Det er tog til Hanoi flere ganger om dagen - reisen tar mellom 30 og 40 timer.

Buss . Det er ellers bussforbindelser til mange byer i Vietnam og inn i Kambodsja.

Innen byen. Ho Chi Minh-byen har verken undergrunnsbane eller trikk, men et godt fungerende bussnett, både til by og ut mot landsbygda. For inviduell transport er tilbudet godt på taximoped, Cyclo (sykkeltaxi) eller taxibiler.

Det er imidlertid besluttet å bygge en undergrunnsbane, i første omgang med to linjer. Den vil bli 20,6 km lang og skal settes i drift i 2008. Man håper på 73 mill. passasjerer det første driftsåret, og 204 millioner det følgende året.

Severdigheter

Cholon , som er 5. bydel, er Ho Chi Minh-byens Chinatown. Navnet Cholon betyr "stort marked", og Cholon var opprinnelig en egen by. Men etterhvert vokste den sammen med Saigon på grunn av den sterke tilflyttingen og flyktningestrømmene. Cholon befolkes av omkring en halv million kinesere som dominerer bybildet med sine kinesiske apoteker, restauranter og forretninger. Cholon er også det viktigste handelsområdet i byen.

Kineserne i Cholon nedstammer fra forskjellige deler av det sørlige Kina, og de har i høy grad klart å bevare sine regionale skikker, sine språk og dialekter gjennom generasjonene. Det finnes egne temper for folk som stammer fra Chaozhou, for dem med sine aner i Guangzhou og så videre.

Ved århundreskiftet mellom 1800- og 1900-tallet var Cholon også beryktet for sine opiumshus. Den britiske forfatteren Graham Greene var blant besøkerne, og hans roman "The Quiet American" fra 1955, med handling fra tidlig 1950-tall, henter mye av sin koloritt fra dette området. Boken er grunnlag for to kinofilmer av samme navn, fra 1958 og 2004. Siden 1950-tallet var de trange og travle gatene i Cholon et ideelt gjemmested for Viet Minh og senere for Viet Cong.

I Cholon finner man de severdige Quan-Am- og Thien-Hau-pagodene .

Dong Khoi . Dong Khoi var under navnet Rue Catinat Saigons fremste promenadegate allerede under den franske kolonitiden. Under Vietnamkrigen var det særlig mange barer og bordeller langs denne gaten som betjente amerikanske soldater under deres "Rest and recreation"-opphold. Siden Doi Moi er gaten, som nå heter Revolusjonsgaten er den nå blitt preget av mange restauranter, barer og dyre designerforretninger.

Nguyen Hue er en parallellgate til Dong Khoi. Den ble anlagt av franskmennene som Boulevard Charner, og ble betenget som Orientens Champs Elysées. Nguyen Hue er i dag heller bare en bråkete hovedtrafikkåre. Men under Tet-festen er det lokale blomstermarkedet en attraksjon.

Det tidligere rådhuset. Ved nordenden av Nguyen Hue befinner det tidligere rådhuset seg. Det er et kolonialhus fra 1906. I dag holder folkekomiteen til der.

Notre Dame. En av de mest betydelige byggverk i byen er den katolske Notre-Dame-katedralen. Denne mursteinskirken ble reist mellom 1877 og 1883 i neoromansk stil. Katedralen er det viktigste fokus for de sørvietnamesiske katolikker. Erkebiskopen av Ho Chi Minh-byen, msgr. Jean-Baptiste Pham Minh Man, er en av Den katolske kirkes kardinaler.Katedralen befinner seg i nordenden av Dong Khoi. Her avholdes det også messer på engelsk hver søndag. Foran kirken, på Pariserkommuneplassen, står en statue av Jomfru Maria.

Hovedpostkontoret . Rett ovenfor Notre Dame står hovedpostkontoret, som er en bygning fra 1880-årene og som siden den gang nesten ikke har sett noen ombygninger eller forandringer. Innvendig er riktignok betjeningslukene blitt renovert og modernisert, og det er tilkommet et kjempemessig veggmaleri av «Onkel Ho».

Gjenforeningspalasset . Det tidligere presidentpalasset for den gamle republikken Sør-Vietnam er i dag et museum. Det heter i dag "Gjenforeningspalasset". Av og til benyttes det til representasjon ved statsbesøk. Bygningen er fra 1960-årene. Den 30. april 1975 ble palasset omringet av nordvietnamesiske stridsvogner og så inntatt. Denne erobringer markerer Vietnamkrigens avslutning og de nordvietnamesiske kommunisters seier. Bare kort tid før hadde de siste amerikanske helikoptrene forlatt anlegget. Palasset har en omfattende utstilling av etterlatt amerikansk og sørvietnamesisk stridsutrustning.

Krigsoffermuseet . En annen severdighet er "Krigsoffermuseet". I tillegg til en samling av stridsvogner, fly og andre etterlatenskaper etter den amerikanske krigsmaskin finner man her en tildels drastisk fotoutstilling som fremfor alt tydeliggjør følgene av amerikanernes bruk av avløvingskjemikalier "Agent Orange" over landets skoger, og deres bruk av napalm-bomber. Etter at relasjonene mellom USA og Vietnam har bedret seg er det også tilkommet utstillinger om antikrigsbevegelsene i USA og andre land, og om de amerikanske soldater som nektet å tjenestegjøre i Vietnam av etiske grunner.

Revolusjonsmuseet holder hus i det tidligere palasset for Cochinkinas guvernører. Palasset var residens for Sør-Vietnams president Diem under Vietnamkrigen. Museet utstiller gjenstander fra kampene mot franskmenn og amerikanere.

Le-Duan-boulevarden er en boulervard av samme franske stil som Nguyen Hue. Den løper fra bykjernen til de botaniske haver. I dette området er det i dag igjen en rekke utenlandske diplomatiske representasjoner (konsulater). Under Vietnamkrigen var dette åstedet for et spektakulært angrep under Tet-offensiven. Under de siste krigsdagene fløy helikoptere i skytteltrafikk med de siste gjenværende amerikanerne mellom detngamle amerikanske ambassaden og amerikanske krigsskip koordinert fra kommandoskipet Blue Ridge ute i Sørkinahavet. Ambassaden, som ble rasert, er nå gjenoppbygd, og bare minnetavler forteller om hendelsene i aprildagene i 1975.

Ben-Thanh-markedet. Dette markedet, som ble bygd i 1914 og som er blitt renovert i løpet av de siste årene, er ett av Saigons varemerker. Ben-Thanh-markedet er i dag en stor markedshall for klær, tørkede matvarer, elektronikk, souvenirer, og for grønnsaker, frukt, fisk og blomster. Her tilberedes også vietnamesiske kulinariske retter. Markedet med et særegent tårn som kan minne om et kirketårn ligger inntil en sterkt trafikkert sentral rundkjøring, der syv gater møtes.

Saigonmuseet ligger i tollvesenets tidligere hovedkontor, en bygning reist i 1863. Her er det mange forografier fra onkel Hos liv og virke.

Jadepagoden er Saigons mest fargerike gudshus. Den ble bygget i 1909 av byens kantonesisk-kinesiske innvandrere, og her æres både Buddha og en rekke taoistiske guddommer og helteskikkelser fra kinesisk mytologi.

Historie .

Byen startet som en liten fiskerlandsby, i et område som stort sett var sumpmark. Antagelig bodde khmerfolket der før vietnameserne ankom; området var del av det kambodjanske rike. Stedet tiltrakk seg ikke bare vietnamesiske innflyttere, men også malayiske, kinesiske og indiske handelsfolk.

Vietnamesisk herredømme over områdene rundt det som skulle bli kalt Saigon og Bien Hoa ble formelt anerkjent av det kambodjanske hoff i 1691. I 1698 sendte herskeren Nguyen Phuc Chu en av sine betrodde, Nguyen Huu Canh, til området for å organisere administrative strukturer. På grunn av sin gunstige beliggenhet for handel og som militært støttepunkt vokste stedet og ble en viktig by. I 1772 begynte Nguyen Cuu Dam å fylle igjen mange av kanalene som løp gjennom byen, og gjorde dem om til gater.

Fransk kolonisering. I 1859 inntok franskmennene med Spanias hjelp Saigon og ødela byens festning. I 1862 avsto vietnameserne de tre sørligste av sitt rikes provinser til Frankrike, og i 1874 undertegnet Tu Duc i Hue tilslutt denne avtalen, og dermed var hele Cochinkina også formelt på franske hender. Saigon ble hovedstaden. Under det franske kolonistyret ble byens videre vekst sterkt preget av franske byggeskikker, noe som er tydelig på flere bygninger og boulevarder. Byen ble et viktig jernbaneknutepunkt og viktigste utskipningshavn for eksporten av ris dyrket i Mekong-deltaet.

Andre verdenskrig. Da Saigon ble okkupert av japanerne under den andre verdenskrig i 1940, fikk de franske kolonimyndigheter likevel fortsette med å administrere landet, inntil japanerne ombestemte seg og kastet dem i fengsel i 1945. Noen måneder etter var krigen tapt for japanerne. Saigon hadde kommet fra krigsårene uten krigsskader eller større nød.

Første Indokinakrig 1946-1954. Etter andre verdenskrig erklærte Ho Chi Minhs kommunistparti Vietnams selvstendighet i 1945. Men Frankrike gikk ikke med på dette, og dermed brøt det ut krig mellom Frankrike og Ho Chi Minhs styrker. Frankrike støttet den sørlige franskvennlige regjeringen som var opprettet av keiser Bao Dai. Han hadde gjort Saigon til sin hovedstad i 1950. Selve Saigon ble aldri krigsskueplass under denne krigen. Riktignok var det endel terrorbombinger i Saigon mellom 1951 og 1953 som kommunistene den gang ble mistenkt for å stå bak. Men det er senere blitt klart at det var Lien Minh-geriljaen under ledelse av Trinh Minh The, som hadde sin egen agenda, som var ansvarlig.

I 1954 ble franskmennene slått av Viet Minh i slaget ved Dien Bien Phu, og trakk seg ut av Vietnam. Landet ble snart etter offisielt delt i to, og Sør-Vietnams hovedstad ble Saigon, mens Nord-Vietnam ble styrt fra den gamle hovedstaden Hanoi.

Andre Indokinakrig (Vietnamkrigen) 1955-1975. Under Vietnamkrigen ble tusenvis av amerikanske soldater stasjonert i Saigon, og amerikanerne bygde to svært store flybaser i området, den ene i byens nordlige utkant. Økonomien ble sterkt preget av kjøpesterke amerikaneres nærvær, og prostitusjonen grep også sterkt om seg.

Mot slutten av krigen var Saigon et hovedmål for FNL og Den nord-vietnamesiske hær. 30. april 1975 falt Saigon; hendelsen kalles i Vietnam offisielt for «Frigjøringen av Saigon».

Kilde: Wikipedia