Shanghai ( Shànghăi, Zanhe) er den største byen i Kina og er verdens største havneby . Befolkningen anslås til 13,5 millioner innbyggere, inklusive forsteder. Innen bygrensene er det 9,3 mill. innbyggere.

Shanghai er en byprovins som er direkte underlagt Folkerepublikken Kinas sentralregjering og har status som en provins.

Selv om byen har en viss historisk betydning, blir den i dag primært knyttet til stor økonomisk vekst. Bydelen Pudong er byens finansielle sentrum og har vokst frem som et av verdens fremste økonomiske områder. Shanghai har verdens tredje største containerhavn. I 2006 var den til og med den største havnen målt etter tonnasje; da kom havneomsetningen opp i 537 millioner tonn varer. Byen er et viktig trafikknutepunkt og har betydelige kultur- og skolesentrum med tallrike universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter, teatre og museer.

Historie .

Før 1800 . Før Shanghai ble egen by var området del av fylket Songjiang i prefekturet Suzhou. Fra Song-dynastiets tid (960-1279) ble Shanghai gradvis en travel havn og vokste ut over sine gamle grenser. Slik er Songjiang ikke lenger en overordnet enhet, men et distrikt innen Shanghai. Men før 1800-tallet ble ikke Shanghai sett på som en av landets viktigere byer. Det gjenspeiles i at det er få historiske minnesmerker der i dag.

Under Qianlong-keiserens epoke under Qing-dynastiet ble Shanghai en viktig regional elvehavn for elvene Yangtze og Huangpu, og havshavn for provinsene Jiangsu og Zhejiang, selv om oversjøisk handel fremdeles var forbudt da. Wujiaochang (nå i distriktet Yangpu) ble byens sentrum. Mot slutten av Qianlong-eraen ble Shiliupu (nå i distriktet Huangpu) Øst-Asias største havn.

1800-1950. Shanghais betydning vokste raskt på 1800-tallet da utenrikshandelen skjøt fart. Under første opiumskrig okkuperte britene byen for en tid. Da krigen endte i 1842 med Nanjingtraktaten, ble Shanghai en av de traktatshavner som måtte åpne seg for utenlandske handelshus. Årene etter fikk fremmede nasjoner rett til å etablere seg med ekstraterritoriale rettigheter, og dette stod ved lag til 1943, selv om det de facto brøt sammen 1930-årene. Fra 1920-årene fikk byen et tvilsomt rykte på grunn av forbryterbander, kasinoer og bordeller.

Under Taipingopprøret ble Shanghai i 1853 okkupert av en triade som var knyttet til opprørerne. De utenlandske bosetninger forble urørte mens områden utenfor ble utplyndret. Etter opprøret var over ble forbudet mot at kinesere kunne få bo de utenlandske konsesjonsområder oppmyket og delvis opphevet.

I 1863 ble den britiske og den amerikanske konsesjon samensått og ble den internasjonale bosetning. Franskmennene ville ikke være med, og beholdt sin franske konsesjon for seg selv. Folk fra mange land kom til byen, og fra 1920-tallet kom det nesten 20.000 såkalte hvite russere og russiske jøder som hadde flyktet fra den nyetablerte kommunistiske Sovjetunionen. Disse shanghairussere utgjorde etter japanerne den viktigste fremmedkulturelle impulsen for byens kulturliv.

Den kinesisk-japanske krig 1894-95 endte med Shimonosekitraktaten, og etter den ble Japan en viktig fremmedmakt i Shanghai. Japan bygre byens første fabrikker, men de øvrige fremmedmakter tok raskt etter, og slik ble byens industri en ny og viktig faktor. Shanghai var nå Det fjerne østens viktigste finansielle senter. Under Republikken Kina fikk Shanghai i 1927 en spesialstatus, og tre år etter en enda høyere status. Den japanske flåte bombarderte byen den 28. januar 1932, angivelig for å slå ned antijapanske studentopptøyer. Kineserne kjempet tilbake under det som ble kjent som 28. januar-episoden; det endte med våpenhvile. Slaget om Shanghai i 1937 endte med at japanerne okkuperte byen utenom den internasjonale bosetning og den franske konsesjon. Den internasjonale bosetning ble okkupert den 8. desember 1941 og forble på japanske hender tilk landet kapitulerte i 1945.

Under kommunistisk styre. Den 27. mai 1949, erobret kommunistene Shanghai. Straks flyttet de fleste utenlandske firmar til Hongkong. Kommunistene foretok masseutrenskninger av slike som man anså som kontrarevolusjonære og tusener ble drept. Steder som hesteveddeløpsbanen ble omgjort til massehenrettelsesanlegg.

Under 1950- og 1960-årene ble Shanghai et industrielt senter som ble arnested for revolusjonens venstrefløy. Men selv under omveltningene under kulturrevolusjonen klarte byen å opprettholde høy økonomisk produktivitet og relativt stor sosial stabilitet. Byen har vært Folkerepublikkens viktigste kilde ffor skatteinntekter. Shanghai fikk likevel ikke lov til å innlede økonomiske reformer før i 1991.

Politisk makt i Shanghai har ofte vært en vei til enda høyeree posisjoner i Folkerepublikken Kina. Fra 1990-årene snakket man gjerne om Shanghaiklikken av nasjonale politiske ledere. Både president Jiang Zemin og statsminister Zhu Rongji tilhørte den. Fra 1992 har sentralregjeringen under Jiang Zemin, en tidligere borgermester av Shanghai, begynt å redusere skattepresset i Shanghai og oppmuntret til innenriks og utenlandske investereringer i byen for å styrke dens økonomiske rolle i Østasisa. Siden da har Shanghais økonomi opplevd en ubrutt årlig vekst på mellom ni og femten prosent.